Tårer som forandrer verden

Brit Kari Urdal (t.v) sammen med leder for Håpets Kvinner Tanzania, Joyce Malima

– Det å være med på traumekurs til Zanzibar ble en reise som satte tydelige avtrykk i livet mitt.

Et ordtak sier: Den hånd som styrer vuggen, styrer verden. Mødre verden over kjemper sine daglige kamper for å ta vare på familiene sine. De bærer vannkrukker, og de bærer barn. I tillegg bærer de på tunge hendelser som har blitt gjort mot dem, og de bærer på skam over konsekvenser av valg de selv har tatt. Og mange har ikke noen til å hjelpe seg med å bære. De må tåle tyngden av byrdene selv, for det er temaer som ikke kan snakkes om verken blant naboer eller i familien.

I mange kulturer er kvinners rettigheter svært begrenset. De lever i samfunn der de blir sett på som mannens eiendom, og er prisgitt deres beslutninger og handlinger.

Historier det ikke snakkes om
Jeg fikk lov til å være med til Zanzibar høsten 2025. Dette ble en reise som satte tydelige avtrykk i livet mitt. Sammen med Tabitasenteret arrangerte Norea traumekurs og ledertreningskurs for 40 kvinner.

Her fikk vi høre historier om ektemenn som hadde stukket av eller som hadde kastet kona ut og nektet henne å ha kontakt med barna. Vi fikk høre om det å miste barn, om sykdom og fattigdom, og om at det å gråte var et tegn på svakhet. Og hvem vil vel være svak?

Så i tillegg til byrdene som livet påførte disse kvinnene, fikk de en tilleggsbyrde å håndtere: byrden av å ikke kunne dele.

Å forstå egne reaksjoner
På kurset fikk kvinner undervisning om hva som er et traume. Hva betyr det at vonde opplevelser setter seg fast i kroppen. Hva betyr det at dagligdagse situasjoner man kommer opp i, skaper en uforståelig indre reaksjon. Kvinnene satt foroverlent, og de som kunne skrive, noterte ivrig. Var det slik at det som var gjort mot dem ikke var deres skyld? Var det ikke vanlig at kvinner ble slått eller misbrukt seksuelt? Var det vanlig at disse opplevelsene kunne sette seg fast som smerter ulike steder i kroppen?

Et rom for å dele
Det ble gitt rom for å dele historier, og det ble gitt rom for tårer. Historiene som ble delt var unike, men mange kunne nikke gjenkjennende til det de andre fortalte. Og endelig kunne tårene slippes løs. I trygge omgivelser kunne smerter, skam og skyld få utløp gjennom å gråte. På kurset har de lært at det var legedom i å fortelle sin historie og å få gråte. De har hørt om Han som sier kom til meg med byrdene deres.

Ringvirkninger i lokalsamfunnet
Denne kunnskapen har forandret livene til noen av kvinnene på Zanzibar, men det har større ringvirkninger enn det. Disse kvinnene lærer det videre til sine barn, til sine naboer og venninner. Kvinnene er endringsagenter i sine nærmiljø. Det er legedom i tårene deres, og denne legedommen forandrer verden litt etter litt.