Hun dro til Zanzibar for å dokumentere - ble selv forandret

Linn Marita Miranda Eikrem. Foto: Norea

Jeg reiste til Zanzibar for å dokumentere et traumekurs, men møtet med kvinnene gjorde noe med meg som jeg ikke var forberedt på.

-I november 2024 fikk jeg muligheten til å reise til Afrika for første gang. Jeg skulle dokumentere, gjennom foto og video, prosjektet «Hagars reise», et initiativ for traumebehandling og støtte til kvinner i sårbare situasjoner. Jeg har lenge ønsket å se Noreas arbeid på nært hold, og få en bedre forståelse av hvordan arbeidet vi driver påvirker menneskene på mottakersiden. Denne turen var ikke bare en jobb for meg – det var en mulighet til å møte menneskene bak tallene og historiene, de som virkelig blir berørt av det vi gjør.

En reise med et tydelig mål

Gjennom foto og video dokumenterte jeg “Hagars Reise», og samlet inn vitnesbyrd og tilbakemelding fra deltakerne. Jeg gledet meg enormt til denne oppgaven, men var også spent. Hvordan ville det være å møte disse kvinnene, høre og dokumentere deres historier, og samtidig respektere deres rett til privatliv og deres historie?

Å møte smerten ansikt til ansikt

Siden 2014 har Norea støttet Håpets Kvinner-arbeidet på Zanzibar. Mange av kvinnene som deltar i bønnegruppene, bærer på dype traumer fra vold, overgrep og marginalisering. Noen av disse skulle vi møte på kurset som gikk over tre dager.

De to første dagene besto av undervisning om hvordan traumer påvirker oss psykisk og fysisk. Den tredje dagen var det gruppearbeid som gav rom for refleksjon og deling av egne erfaringer.

 Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan man kan reagere på traumer, ikke bare psykisk, men også fysisk. Flere av kvinnene har opplevd ubeskrivelige lidelser, men kulturens normer har gjort at de sjelden har vist følelser utad. Under de to dagene med teori satt flere av kvinnene bare og stirret tomt ut i luften, og virket nesten uinteresserte. Flere fortalte i etterkant hvor krevende det hadde vært å delta på kurset, for de var lært opp til at man skal holde alt inni seg. Kurset traff dem dypt, og var viktig for at de kunne komme i gang med sin helbredelsesprosess.

Det at kurset ble holdt på det tidligere slavemarkedet på Zanzibar gav en ekstra dimensjon til arbeidet. Dette stedet er preget av smerte og traumer fra fortiden, og ble et sterkt symbol på prosjektets mål – å skape helbredelse og håp i en kultur der de indre sårene sjelden blir behandlet.

Sterke møter og viktige historier

Et av de sterkeste øyeblikkene for meg var hjemmebesøket hos en av kvinnene fra kurset. Jeg ble invitert inn i hjemmet hennes, og jeg fikk høre historien hennes og se hvordan familien levde. Mannen var svært syk, og familien og samfunnet rundt beskyldte henne for å være ei heks som hadde forårsaket denne sykdommen. Hun fortalte om hvordan traumekurset hadde hjulpet henne, og hvordan hun nå går fremtiden i møte med nytt håp.

Det var sterkt å ta del i deres hverdag, og jeg kjente på en ydmykhet over å få lov til å dokumentere det som for henne var dype, personlige erfaringer. Samtidig utfordret det meg. Hvordan kan jeg fortelle historien til denne kvinnen uten å utlevere for mye av hennes sorg og smerte? Det er et dilemma å veie verdien av å fortelle historien på en sterk og gripende måte, opp mot det å bruke andres vanskelige situasjoner til sin egen vinning.

En fornyet inspirasjon

Denne reisen har gitt meg en ny og dypere forståelse av arbeidet vi gjør i Norea. Det handler ikke bare om prosjekter, men om enkeltmennesker vi kan nå med håp gjennom media.

Jeg reiser hjem med takknemlighet og fornyet inspirasjon. Å møte disse kvinnene har minnet meg på hvor viktig Noreas arbeid er, og hvor mye helbredelse som kan skje når mennesker får tilgang til evangeliet og undervisning om traume.